East Grinstead, England – Idet kvelden legger seg over Saint Hill, henger et par spredte skyer igjen på himmelen; en lett oktoberbris og et virvar av språk flyter i luften. Gjester i smoking, aftenkjoler og etniske drakter krysser alle kulturelle grenseskjell i en forsamling fra 65 nasjoner og blir tatt imot, ønsket velkommen og veiledet opp trappene til en kunstferdig utført scene. Kamerablitz blinker og en gruppe sekkepipespillere i tradisjonelle kilter tilføyer sin unike festlighet. Forventningen er håndgripelig.
Det er aftenen den sjuende dagen i den tiende måneden – årsdagen for grunnleggelsen av den Internasjonale assosiasjonen av scientologer (IAS). Dens medlemmer og gjester har samlet seg hvert år de tidligere 32 årene for å markere assosiasjonens tilblivelse på denne dagen, i disse skogkledde og fredelige omgivelsene som en gang var hjemmet til forfatteren, menneskevennen og grunnleggeren av Scientology, L. Ron Hubbard.
Dette er et spesielt år som markerer 12 måneder med kanskje den mest produktive veksten i kirkens historie. Medlemmer har kommet for å feire ikke bare åpningen av et enormt nytt regionalt senter for Asia og Stillehavsområdet i Sydney og nye sentre i Harlem, Atlanta og Budapest, men også for å feire kirkens humanitære arbeid som vist i dybden – og i mange tilfeller motet – til IAS-støttede kampanjer.
Det er også den første av tre kvelder som hyller både det humanitære engasjementet til en medlemskapsorganisasjon som siden 1984 har banet vei til global vekst og støtten fra de som har viet seg til velgjørende arbeid for sine medmennesker. Denne kvelden er ikke annerledes, bortsett fra at milepælene som blir markert her belyser jevne fremskritt for det som først var en drøm og så en realitet, og som nå gjenspeiles i millioner av liv berørt, mennesker hjulpet og håp fremelsket.
I den innledende presentasjonen bemerket den kirkelige lederen for religionen Scientology, David Miscavige, at kirken ikke bare har opplevd et år med rekordvekst – med innvielse av nye kirker og sentre rundt omkring i verden – men at dens sekulære misjoner med humanitær hjelp også opplevde et banebrytende år.
«Velkommen til IASʼ strålende prakt,» sa han til de forsamlede medlemmene og gjestene, inklusive tidligere IAS Frihetsmedaljevinnere som daterer seg helt tilbake til assosiasjonens første årlige konferanser. «Velkommen til en prakt som overgår enhver prakt siden vi først forpliktet oss selv til menneskeheten.»
Idet sin beskrivelse av det som har gjort det siste året unikt, nevner David Miscavige spesielt: arbeidet som frivillige prester utførte både i katastrofeområder og lokale samfunn rundt omkring i verden, fremskrittene i årets modige kampanjer for menneskerettigheter blant soldater i det krigsherjede Colombia, undervisning om stoff til lærere, elever og foreldre, og arbeid med å avsløre psykiatriske overgrep.
«Og dermed, til å se disse overbevisningene som selvinnlysende: At den som krenker rettighetene til én, krenker rettighetene til alle. Og å unnlate å gi honnør til det laveste menneskelige vesen er å unnlate å gi honnør til menneskeheten,» sa David Miscavige. «Men i samme åndedrag forpliktet vi oss også til å erkjenne det magiske i hver eneste levende ting og dermed majesteten i IAS. Og la det bli sagt at du ikke gir den slags løfte med mindre du kan leve opp til det. Noe som vi selvfølgelig kan.»
Det engasjementet var reflektert i hver IAS Frihetsmedaljevinner fra 2016 – Sandra og Felipe Poveda i Bogotá, Ben og Meghan Fialkoff i New York og Shelley Wilkins fra Sydney. Historiene om dem utfoldet seg i løpet av kvelden og viste detaljene om den humanitære innsatsen som IAS-medlemmer har støttet økonomisk, emosjonelt og åndelig.
Far-og-datter-teamet Ben og Meghan Fialkoff ble tildelt Frihetsmedaljen for sitt pågående arbeid med å bringe «Sannheten om stoff»-undervisning til titusener av New York Citys ungdom, som hjalp med å for første gang på over 10 år bevirke en nedgang i stoffmisbruk blant tenåringer. Deres innsats begynte, sa Ben, etter at han ble rørt av kirkens og IAS-medlemmers inntrengende henstillinger om å bli involvert.
«Jeg ble konfrontert med å gjøre et personlig engasjement, et stort engasjement,» sa den fremstående kirurgen i periodonti fra New York i et senere intervju. «Jeg husker at jeg gikk ut i regnet en kveld og begynte å gå rundt [på terrassen] og tenkte, kan jeg gjøre dette? Kan jeg gjøre dette? Familien min kom ut og sa: ’Pappa, hvorfor går du ute i regnet?ʼ, og jeg sa: ʼAlt er bra, la meg tenke. Jeg tenker.ʼ»
Da han kom inn igjen, sa han, var beslutningen tatt, og han og datteren Meghan lanserte sammen den første av sine bestrebelser på å kontakte New Yorks politi, politiske interesser og organisasjoner. De søkte aksept og samarbeid for det som nå har blitt forvandlet til en vellykket regional kampanje for undervisning av unge mennesker om stoffmisbruk. Disse tjenestemennene og kvinnene har i sin tur hjulpet med å bringe kampanjens budskap om stoff og materialer til skoler, samfunnssentre og byens gater gjennom mer enn 1000 møter i lokalsamfunnet.
Mer nylig utvidet Ben (som selv var en flyktning i 1962 fra Castros Cuba) og datteren Meghan sitt arbeid til Mellom-Amerika. De hadde møter med militære ledere og myndigheter i Haiti, Guatemala, Den dominikanske republikk, El Salvador og andre steder. De arbeidet for og fikk ny støtte for forebygging mot stoffmisbruk i land hvor bekjempelse av stoffrelaterte sosiale onder, forverret av ulovlig narkohandel, er en hverdagsjobb.
«Vi tok utfordringen, fordi vi tror at dette virker,» sa Ben Fialkoff. «Og det gjør det.»
Sandra og Felipe Poveda avspeiler også disse forpliktelsene under lignende omstendigheter, ved å møte utfordringen gjennom kampanjene fra United for Human Rights og Youth for Human Rights.
I 2008, da Felipe fremdeles var en tenåring, begynte søskenparet å ta kontakt med militære ledere og myndigheter i hjemlandet Colombia med ideen om å undervise soldater i å beskytte, snarere enn å bryte menneskerettighetene i det krigsherjede landet, hvor 52 års væpnet konflikt bare nå i nyere tid har kommet frem til våpenhvile og fredsforhandlinger.
Det var en beslutning, nevnte David Miscavige, som inneholdt en betydelig risiko, og han bemerket Poveda-søskenparets mot.
«Det er en historie,» sa han til IAS-medlemmer, «som understreker det faktum at de som står på denne scenen ikke så sjeldent er usynlige spillere bak verdens overskrifter. Det er også en som minner oss om at de like så ofte trosser ekstrem fare i streben etter fred og IAS-storhet. Ikke at det å risikere livet er en forutsetning for å vinne, men at når de fullfører bragden, er historiene svimlende.»
På møter i regjeringssoldatenes jungelleirer holdt Sandra, en tannlege fra Bogotá, og broren hennes, en musiker og kreativ kunstner, en «ikke-truende» og innstendig holdning. De snakket frimodig til soldater om medfølelse, om vanskelighetene deres i felten, og i tilspissede vendinger om attentater, kidnappinger, voldtekter, terrorisme og andre krigsforbrytelser som ble begått av både militæret og opprørerne i strid med FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene.
«De lyttet,» sa Sandra i et intervju senere. «De hørte på oss.»
Programmene innebar gjenoppføringer av situasjoner hvor soldater kunne stå overfor å måtte ta en beslutning om å beskytte menneskerettighetene, eller å bruke makt på ulovlig vis eller påføre traumer. Poenget var å hjelpe dem til bedre å forstå sine moralske og etiske ansvar, og betydningen av disse beslutningene for deres egen menneskelighet.
På et tidspunkt, sa Sandra, da en kommandant i militæret ble kjent med møtene, ble han rasende fordi han ikke hadde blitt rådspurt om tillatelse, og han la ned øyeblikkelig forbud mot møtene. Men hun ble ikke avskrekket.
«Vi kunne ikke la det skje,» sa hun. Så kontaktet hun andre innenfor militæret som hadde støttet henne og bad om deres hjelp. De gikk imellom og gjenopprettet programmet, som til sjuende og sist underviste 300 000 soldater, og bidro til å transformere menneskerettighetene i landet.
Shelley Wilkins, mottaker av Frihetsmedaljen og leder for Citizens Commission on Human Rights i Australia, brukte landets lover om offentlighet i forvaltningen til å takle psykiatriske overgrep på sykehus og i institusjoner for psykisk helse.
Gjennom offentlige arkiver avslørte hun interessekonflikter hos psykiatriske fagfolk med uavslørte tilknytninger til farmasøytiske selskaper som pusher psykiatriske medikamenter. De avsløringene skapte en mediastorm. Wilkins avslørte økonomisk utroskap og dokumenterte ikke-rapporterte negative reaksjoner som barn fikk fra skadelige psykiatriske legemidler og andre krenkende praksiser.
Til slutt resulterte avsløringene i lovgivning som forbyr sterilisering av pasienter i psykiatriske sykehus og elektrosjokk-«terapi» på barn.
Kveldens program uthevet også andre milepæler i det siste året, muliggjort av IAS-medlemmer. Det detaljerte prestasjoner fra både United for Human Rights og Youth for Human Rights, som bringer budskapet om toleranse og respekt gjennom arrangementer i mer enn 100 byer.
Med hjelp fra nasjonalpolitiet på Venezuelas populære ferieøy, Isla Margarita, distribuerte frivillige og betjenter ca. 180 000 eksemplarer av Veien til lykke, den sekulære veiledningen for et sunt og givende liv, utviklet av Hubbard gjennom hans 21 forskrifter for livet.
Ledere for De amerikanske guttespeiderne, ungdomsorganisasjonen grunnlagt i 1910 for å lære selvstendighet, respekt for andre og etiske verdier, slo seg sammen med den kirkesponsede Sannheten om stoff-kampanjen for å distribuere materialer til speidere, og for å gjøre den undervisningen til en del av speidernes krav for ferdighetsmerker.
Weekendens begivenheter omfattet anerkjennelser til bidragsytere til IAS som har støttet kirkens humanitære arbeid rundt om i verden. Aktiviteter garantert av disse bidragene omfattet responsteam av frivillige prester (også kalt VM-er, Volunteer Ministers) – bestående av både scientologer og ikke-scientologer – som har hjulpet ofre for jordskjelv og andre naturkatastrofer og som har arbeidet tett sammen med myndigheter og tjenestegrupper for å bygge relasjoner som forbedrer tjenester i nødsituasjoner. Frivillig prest-programmet har siden dets begynnelse brakt hjelp til mer enn 3 millioner mennesker.
Årsfeiringen avsluttet den 9. oktober med den årlige veldedighetskonserten for East Grinsteads lokalsamfunn. Dette inkluderte større bidrag til samfunnstjenester for unge og eldre, så vel som et bidrag til å bevare den lokale historiske jernbanen, Bluebell Railway, en del av East Sussexʼ historie i godt over 100 år.
Kirkens støtte for lokal veldedighet i East Grinstead startet da L. Ron Hubbard begynte bidrag på 1960-tallet som eier og beboer på Saint Hill Manor. Han finansierte brannberedskap og andre kommunale tjenester og la grunnlaget for en tradisjon som har fortsatt siden den tiden.
Under presentasjonene tok East Grinsteads ordfører, Bob Mainstone, et par øyeblikk til å holde en improvisert tale for de 1500 medlemmene av lokalsamfunnet som hadde samlet seg for konserten. Der fortalte han om sin egen erfaring med Saint Hill.
«Jeg kommer til å si noe nå som jeg egentlig aldri har hatt anledning til å si foran så mange mennesker før, og jeg ville gjerne bare vende meg til den mannen dere ser … på denne siden av skjermen, mr. L. Ron Hubbard, som … ble veldig engasjert i samfunnet da han bodde her», sa ordføreren.
«Han deltok i flere aktiviteter og støttet veldedighet, og det som har skjedd siden den tiden er at dere har fortsatt å gjøre det, og dere har blitt en særdeles viktig del av lokalsamfunnet i East Grinstead. Vi setter dere veldig høyt.»
For David Miscavige bar det budskapet en spesiell betydning.
I en privat sammenkomst senere den kvelden, i et rom med dempet belysning i Saint Hill Manor, møtte han Mainstone, tidligere ordførere og rådsmedlemmer i byen og deres ektefeller, for å takke dem for samarbeidet gjennom det siste året.
«Det er her jeg vokste opp,» sa David Miscavige, etter å ha lest opp en personlig bemerkning som han hadde skrevet til ordfører Mainstone – som for 40 år siden var hans skolelærer, og som også var en veileder, en innflytelse på livet hans og en venn gjennom alle de årene.
«Jeg anser fortsatt East Grinstead som hjemmet mitt,» sa han.
